Myndighetenes påstander

Motstanden mot sel- og hvalfangst er stor mange steder i verden, og norsk hvalfangst er dessuten et brudd på IWCs internasjonale forbud mot kommersiell hvalfangst. Dette har gjort at norske myndigheter har gått aktivt ut for å forsvare seg, slik man kan se på Norges offisiele ambassade-nettsteder og andre offentlige publikasjoner.

Påstand: “Fangst av hval og sel har siden de tidligste tider utgjort en viktig del av næringsgrunnlaget for bosetningen på norskekysten. (…)I Norge har (vågehvalkjøtt) lang tradisjon som en del av kostholdet (1) .”

NOAHs svar: Vågehvalfangst er sesongarbeid som utøverne på ingen måte er avhengige av økonomisk. Tvert imot er markedet vanskelig for hvalkjøtt også i Norge, og bare 7 % spiser hvalkjøtt nå og da (8) . Mange har aldri smakt det. Under hvalfangstnæringens “glanstid” - som for øvrig faller sammen med perioden da de store hvalartene ble brakt på randen av utryddelse - kunne nok myndighetens påstand stemme. Når myndighetene idag prøver å male et bilde utad av et moderne Norge hvor hvalkjøtt og hvalfangst er næringsmessig viktig, er det å strekke fakta vel langt. Tvert imot kan fangsten være en trussel for andre større næringer, som f.eks. turistnæringen. Regjeringen innrømmer selv at hvalfangstnæringen har svekket lønnsomhet.

Påstand: “Vågehval i norske farvann er ikke truet; i h.t. internasjonalt godkjente anslag teller de bestandene norske fiskere høster av, mer enn 100.000 dyr (1).”

NOAHs svar: Men selv om vågehvalpopulasjonen i norske farvan ikke er på randen av utryddelse, er den langt fra gjenopprettet til den opprinnelige størrelsen før den massive utnyttingen startet: Man regner med at dagens populasjon er under 50 % av den opprinnelige. For andre av de store hvalartene er tallene enda dårligere - finnhval og knølhval er bare 5-10 % av sine opprinnelige populasjoner (2). At det finnes hvaler betyr for øvrig ikke at det i seg selv rettferdiggjør å ta livet av dem - dyr er individer med smertefølese og evne til opplevelse, ikke nummer i en statistikk.

Påstand: “Forskning, regulering og kontroll gjør dagens norske hvalfangst til en svært miljøvennlig måte å skaffe mat på (1) .”

NOAHs svar: Myndighetene kaller hvalfangst en “grønn næring”, selv om de ikke legger frem konkret belegg for sine påstander - det er ikke redegjort for hvor mye ressurser drivstoff, utstyr til fangst og behandling av hvalkjøttet i realiteten forbruker. Hovedproblemet med denne påstanden er imidlertid at norsk fangst utføres utenfor internasjonal kontroll og i strid med nedlagte forbud mot kommersiell fangst. Allerede idag tar Norge livet av hvaler i en populasjon som er under halvparten av sin opprinnlige størrelse. Dersom myndighetene ser for seg at hvalkjøttkonsumet skal øke fra de 7 % som idag av og til spiser kjøttet, vil det selvsagt kunne true den allerede halverte bestanden igjen. De som er interessert i virkelig miljøvennlig mat, kan isteden følge eksempelet til lederen i FNs klimapanel og velge vegetarisk - se her for mer informasjon.

Påstand: “Norge har vært en drivkraft og et foregangsland i (arbeidet med å forbedre fangstmetodene). I dag er metodene like gode som eller bedre enn de som brukes i annen storviltjakt. Dette gjelder både m.h.t. hvor raskt dyret dør, og andelen skadeskutte dyr (1) .”

NOAHs svar: Det er viktig å være klar over at andre land er langt større pådrivere og foregangsland for dyrevernhensyn i IWC - blant annet i forbindelse med å promotere ikke-dødelig forskning på hval isteden for forskningsfangst. Men det stemmer at Norge har bedrevet forskning på fangstmetoder. Kun Norge og Japan fanger et større antall hvaler årlig (flere land fanger mindre antall), og Norge kommer bedre ut med hensyn til avlivingstider enn Japan. Imidlertid lever 20 % av hvalene som Norge fanger i flere minutter til opptil en time med sprengharpunen i kroppen. Dødstiden for de øvrige 80 % er heller ikke lett å bedømme(6). Både i forhold til skadeskyting og dødstider finnes det for øvrig ikke statistikk fra de siste årene. I 2004 sluttet myndighetene å samle slik statistikk. Det er en velkjent strategi å sette former for utnytting opp mot hverandre. Men for NOAH blir ikke lidelsen til hundrevis av hvaler mindre viktig selv om mange elger, rådyr og ryper også opplever lidelser under jakt på land. Faktum er at en bevegelig harpun, en bevegelig hval som bare er synlig i få sekunder, lang avstand fra harpun til offer, og et dyr som på rett og slett på grunn av størrelsen er vanskelig å drepe, er faktorer som gjør lidelser i dødsøyeblikket mer enn sannsynlige.

Påstand: “Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for avlivning av sjøpattedyr, oppstår det til tider kampanjar mot norske fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning (7) .”

NOAHs svar: Dette står dessverre å lese i Stortingsmelding nr. 46 om sjøpattedyr av 2009, til skuffelse for alle som forventer objektivitet av en stortingsmelding. NOAH og Dyrebeskyttelsen Norge som begge driver kampanje mot hvalfangst, har i møte med Norges hvalfangstdelegasjon på dirkete spørsmål fått bekreftet at man ikke mener at disse organisasjonene bedriver “feilinformasjon” om avlivingen. Det forble uklart hvilke utenlandske kampanjer regjeringen hadde i tankene da de skrev dette.

Påstand: “(Vågehvalen) spiser opp fisken! Den spiser halvannen millioner tonn. Den tar ut like mye som norske fiskere tar opp av havet hvert år. Det spiser vågehvalen. Og da kan vi ikke bare sitte stille og si jaha, vi får la det være da.”

NOAHs svar: Dette er Gro Harlem Brundtlands ord i det berømte intervju med Niels Chr. Geelmyeden. Og helt siden Gro uttalte denne grunnen til å fange hval, har argumentet “hval spiser opp fisk” dukket opp med jevne mellomrom. Men vitenskapen er i utakt med påstanden. En metode som er blitt brukt for å se på den vitenskapelige usikkerheten rundt dette temaet er såkalte sensitivitetsanalyser for å utforske resultatene fra et vidt spekter av antagelser om størrelse på hvalbestander, matinntak, og fiskebiomasse. Slike studier viser at selv en total utryddelse av bardehvaler ikke vil føre til vesentlig økning i biomassen for kommersielt utnyttede fiskearter. Som kontrast, vil kun små minskninger i fiskeri-aktiviteten føre til betydelig økning i fiskebiomassen. I tillegg er det mulig at det å fjerne eller reduksere antall hvaler fra marine økosystem kan resultere i mindre “tilgjengelig” fisk for fiskeriene, på grunn av at enkelte hvalarter spiser fiskearter som også er predatorer for de kommersielt utnyttede fiskeartene. I dag er de fleste fiskepopulasjoner og mange hvalpopulasjoner alvorlig redusert, og forskningen peker på mennesklig overutnytting som årsak (3, 4, 5) .

Påstand: “Dei seinare åra har ikkje den norske kvalfangsten vekt nemnande interesse i den internasjonale opinion. Det er ro rundt norsk kvalfangst, og det er grunn til å tru at dette langt på veg kan forklarast med at Noreg understrekar så sterkt det vitskaplege grunnlaget for forvaltninga (7) .”

NOAHs svar: Dette er mer ønsketenkning en realitet, all den stund de fleste store dyre- og miljøvernorganisasjoner internasjonalt har kampanjer mot hvalfangst - ikke minst den norske. Når det gjeder andre lands myndigheter er det heller ikke her noen grunn til å juble for Norge - flertallet av land i IWC har en uttalt kritisk holdning til norsk hvalfangst, og det er vedtatt flere resolusjoner som fordømmer Norge. Når det likevel er en viss “ro rundt norsk hvalfangst” i IWC for øyeblikket, i den forstand at hvalfangstnasjonene ikke kritiseres så åpenlyst som tidligere, kommer dette neppe av at den norske regjering har overbevist sine meningsmotstandere. Grunnen er nok heller at IWC de siste årene har innført en politikk om at alle forslag skal kunne vedtas med konsensus - dette resulterer igjen i at vernelandene legger bånd på seg i kritikken og at svært få kontroversielle forslag kommer opp i det hele tatt.

Påstand: “Vågehvalen er den minste av bardehvalene, og fangsten av den er vesensforskjellig fra fortidens kapitalintensive, industrielle fangst av storhval, hvor hvalolje var det viktigste produktet (1).”

NOAHs svar: Strengt talt er den eneste forskjelen på dagens hvalfangst og fortidens hvalfangst at man idag har et internasjonalt samfunn som vokter hvalfangstnasjonenes skritt nøye, bl.a. gjennom IWC. Det politiske klimaet for å sette i verk stor-fangst er dermed dårlig. Men norske myndigheter uttrykker ønske om å øke fangst-kvotene på vågehval, vurderer fortløpede å starte fangst på andre hvalarter og bevilger midler til produktutvikling for hvalprodukter, både kjøtt og olje. Bak fangsten ligger idag - som tidligere - et ønske om økt profitt.

Påstand: “Som det står i fortalen til Hvalfangstkonvensjonen, ble den inngått for å bevare “hvalbestanden og derved muliggjøre en rasjonell utvikling av hvalfangstnæringen”. Konvensjonens formål er m.a.o. ikke å verne hvalen for dens egen skyld, men å regulere fangsten av den på en slik måte at menneskenes interesser ivaretas, i dag og i fremtiden (1).”

NOAHs svar: Norske myndigheter hevder gjerne at det er Norge som har rett når man bryter fangstforbudet, og at det er IWC som har feil. Hvalfangstkonvensjonen sier riktignok at formålet er å “sikre for fremtidige generasjoner de store naturressursene som hvalpopulasjonene representerer”, men det er ikke dermed sagt at “naturressursene” betyr kilo kjøtt - i dag er ligger den største økonomiske “ressursen” i å bevare hvalindividene levende: Hvalsafari er per i dag en større næring enn hvalfangst. Hvalfangst står gjerne i direkte kontrast til hvalsafari, og dermed vil også konvensjonens antroposentriske formål best oppfyles ved å “verne hvalen for dens egen skyld”. Først og fremst må man imidlertid se på IWCs utvikling som en del av utviklingen ellers i samfunnet: Da IWC ble opprettet var ikke dyrevern et politisk tema, og kunnskapen om hvalene som dyr var svært begrenset. Det er høyst naturlig at også IWC tar inn over seg både dyrevern-betenkeligheter og et nytt syn på dyr - hvor respekt og kunnskap om deres liv spiler en avgjørende rolle. Det er høyst beklagelig at Norge idag fremstår som en av de landene som ikke ønsker at respekt for og vern av dyr skal få en fremtredende rolle i internasjonelle fora som IWC.

Påstand: “Noreg har høgt truverd som ressursforvaltar. Likevel opplevast manglande vitskapleg haldning som ei utfordring for norske styresmakter, ikkje berre innanfor IWC, men også når sjøpattedyr vert drøfta i ei rekkje andre samanhengar (7) .”

Norge står for et syn i IWC hvor beslutninger kun omtales som vitenskapelige hvis de har et antroposentrisk verdigrunnlag og resulterer i utnytting av dyr. Mens andre lands forskere fremhever dyrenes smertefølelse og etologi som vitenskapelig relevant, står Norge for en holdning der det kun er antall hvaler som er “vitenskaplig relevant”. Uenigheten mellom Norge og verne-landene handler ikke om “vitenskap mot ikke-vitenskap”, men om antroposentrisk brukstankegang mot en holdning hvor andre arters interesser også bærer vekt. At norske myndigheten kaller sitt bruksorienterte verdisyn “vitenskaplig”, og andre verdisyn som legger vekt på respekt for andre arter for “uvitenskaplige”, vitner dessverre både om arroganse og uredelig argumentasjon.

Kilder: 1) http://www.norge.se/policy/environment/whaling/whaling.htm, 2) “Whales before whaling in the North Atlantic”, Roman J & Palumbi SR, Science. 2003 Jul 25;301(5632):508-10, omtale i http://news.stanford.edu/news/2003/august6/whales-86.html, 3) Gerber, L.R., Morisette, L., Kaschner, K., Pauly, D. (2009). Should Whales Be Culled to Increase Fishery Yield? Science: vol 323, p.880-881. 4) http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/220385/print, 5) Peter J. Corkeron: Marine mammals’ influence on ecosystem processes affecting fisheries in the Barents Sea is trivial. Artikkel i Biology Letters 23 April 2009 vol. 5 no. 2 204-206, 6) Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) s.132, 7) Stortingsmelding nr. 46 (2009), (8) “Holdninger til hvalfangst”, Opinion for Dyrebeskyttelsen og NOAH-for dyrsrettigheter, juni 2009