Vågehvalen

Vågehvalen er ansett for å være den mest tallrike av bardehvalene i norske farvann. De er langlivede med en relativt langsom reproduksjon og får vanligvis bare en unge hvert år. De finnes beitende i norske farvann hovedsakelig i sommerhalvåret, men kan sees sporadisk hele året. Hovedmønsteret er en vandring nordover om våren og sørover sent på høsten. Vågehvalenes eneste naturlige predator er spekkhoggere, og selv lever de av en rekke fiskearter.

Beskrivelse

Vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata) tilhører finnhvalfamilien, som omfatter 6 arter (vågehval, seihval, finnhval, blåhval og knølhval), hvorav 5 forekommer i norske og tilstøtende farvann (1). De er raske og effektive svømmere, og har en enkel, søyleformet blåst. Alle finnhvalene har trekkspilliknende bukfurer under hele munn- og svelgpartiet, og kan utvides kraftig når de beiter og tar en munnfull vann og fisk(1).

Vågehvalene blir kjønnsmodne ved ca. 6-8 års alder (6). Kjønnsmodne hunner får en unge hvert år, og drektighetstiden er 10-11 måneder. Fra vår til høst er vågehvalen på beiting på høyere breddegrader, der den spiser fisk, hos oss vesentlig sild, lodde, tobis og torsk, og krill. Vågehvalen er den minste arten i finnhvalfamilien og kan bli 10-11 m lang (1). Ungen dier moren i ca. et halvt år (6). Vågehvalene kan leve til de blir 50-60 år gamle (6).

Utbredelse

Vågehvalen forekommer både oseanisk, kystnært og innaskjærs. Ulike former av vågehvalen har blitt funnet fra nord i Atlanterhavet, nord i Stillehavet, og på den sørlige halvkule. Den enkleste måten å skille mellom de ulike under artene er antagelig ved å trekke et skille mellom de ulike halvkulene (2). Vågehvalene har et stort utbredelsesområde både på den nordlige og sørlige halvkule. Vågehvalene som finnes i det nordlige Atlanterhavet tilbringer vinteren i sørlige deler mellom Gibraltarstredet i øst og Det karibiske hav i vest (3). I norske og tilstøtende farvann finner vi dem både i Nordsjøen, i Norskehavet, langs norskekysten og i Barentshavet. Om vinteren (oktober-mars) holder de til i varmere farvann, der de føder sine unger og parer seg. Se utbredelseskart her.

Populasjonsstørrelse

Vågehvalen er ansett for å være den mest tallrike av bardehvalene i norske farvann, og man regner med at den nordøstatlantiske bestanden er rundt 103 000 dyr. Nøyaktig hvor mange hvaler som opprinnelig levde i havene er vanskelig å vurdere, men nåværende populasjon er beregnet å være under halvparten av den estimerte populasjonen før industrialisert hvalfangst på 265 000 dyr (7).

Vågehvalen finnes beitende i norske farvann hovedsakelig i sommerhalvåret, men kan sees sporadisk hele året. Hovedmønsteret er en vandring nordover om våren og sørover sent på høsten. I løpet av migrasjonen nordover ser hvalene ut til å dele seg ut i fra kjønn og størrelse. Voksne hunner og unger befinner seg ofte mer i kystnære områder, mens voksne hanner ser ut til å bli værende i mer åpne farvann. Ungene fødes i sørlige tempererte og subtropiske strøk. Det er mye usikkerhet knyttet til vågehvalens overvintrings-områder, og av denne grunn er vågehvalens utbredelse og vandringsmønster forsøkt studert bl.a. ved bruk av satellitteknologi (1, 4).

Den internasjonale hvalangstkommisjonen har klassifisert vågehvalpopulasjonen inn i fire separate grupper: (1) langs den Canadiske øst-kysten, (2) langs vest Grønland, (3) i nord- Atlanteren, fordelt in områder ved øst- Grønland og rundt Island og Jan Mayen, og (4) i Nord- Atlanteren, fordelt i områdene rundt Spitzbergen, i Barentshavet, langs norskekysten og rundt de britiske øyer (5). IWC deler videre vågehval i Nord-Atlanteren inn i fire såkalte forvaltningsenheter på grunnlag av fangststatistikk, biologiske kriterier og merking i begrenset omfang. Det er også observert forskjeller i morfologiske karakterer som støtter en slik oppdeling. Det er utført et omfattende populasjonsgenetisk arbeid på vågehvalen ved bruk av enzymer og ulike former for DNA-analyser. Undersøkelser i Stillehavet og i antarktiske farvann viser en klar oppdeling av vågehvalbestanden. Resultater fra slike analyser viser klart at populasjonen i norske farvann skiller seg med hensyn til arvelige karakterer fra tilsvarende bestander ved Island og Vest- Grønland, og dermed bør ses som separate populasjoner (1).

Føde

I våre farvann spiser vågehvalen fiskearter som lodde, makrell, sild, torsk, sei og hyse, samt mindre byttedyr som krill. Dietten varierer i forhold til sesong, område og fra år til år, og hvalene kan sies å være opportunistiske i matveien. Spekkhoggere er den eneste predatoren (i tillegg til mennesket) for denne hvalarten (1).

Mer informasjon kan du finne her.

Kilder: 1) Haug, T., 1998, Sjøpattedyr - om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4. 2) Horwood, J., 1990, Biology and exploitation of the mink whale, CRC Press, Florida, ISBN 0-8493-6069-2 3) Norsk Polarinstitutt (http://npweb.npolar.no/tema/Arter/vagehval) 4) Lindstrøm, U.,2001, Foraging ecology of minke whales (Balaenoptera acutorostrata): Composition and selection of prey in the northeast Atlantic, Norwegian College of Fishery Science, University of Tromsø, and Norwegian Institute of Fisheries and Aquaculture, Tromsø, Norway. 5) Amundsen, E. S., Bjørndal, T, and Conrad, J.M. (1995). “Open Access Harvesting of the Northeast Atlantic Minke Whale.” Environmental and Resource Economics 6: 167-185. 6) Minke Whale Research, CRC Reef Research Center, http://www.minkewhale.org. 7) “Whales before whaling in the North Atlantic”, Roman J & Palumbi SR, Science. 2003 Jul 25;301(5632):508-10, omtale i http://news.stanford.edu/news/2003/august6/whales-86.html