Hvalens liv og adferd

Hvalenes fremmede utseende og ansiktsuttrykk, deres liv i et annet element og det faktum at mange hvalarters adferd er vanskelig å studere, har ført til at de som ønsker å utnytte hvaler lett har kunnet bortforklare disse dyrenes evner til opplevelse. Over de siste tiårene har denne holdningen hos stadig flere mennesker blitt erstattet med respekt og fascinasjon ettersom forskning på hvalenes liv har gir oss voksende kunnskap om dem.

Hvalhjernen vekker undring

Det er stor enighet blant sjøpattedyrforskere om at hvaler (hvalene, delfinene og nisene) har godt utviklede kognitive evner (1, 2). Størrelsen og kompleksiteten til hvalhjernene, har vakt fascinasjon i lang tid. Det har ført til forskning på hvordan hvalene takler typisk menneske-baserte kognitive tester, av praktiske hensyn er det særlig de mindre hvalene som mennesker har vært i stand til holde i fangenskap og “teste” på denne måten. På samme måte som primatene, klarer de disse testene meget godt (2).

Det har også ført til ren anatomisk forskning, hvor hval-hjerner er blitt studert i forhold til likhet med menneskehjerner. Forskere har f.eks. beskrevet at vågehvalhjernen og menneskehjernen har lik tykkelse på visse hjernestrukturer (deler av neocortex) som har med bearbeiding av informasjon å gjøre (1, 3). Det er beskrevet at hvaler generelt har mye “gliaceller”, som forbindes med læring (1,3). Det er nylig funnet “spindelceller” i hvalhjerner, en celletype man også antar har noe å si for utvikling av visse kognitive evner (1). Forsking på hvalhjerner viser, ikke overraskende, at disse langlivede pattedyrene har det strukturelle fundamentet for kognitive evner som man inntil nylig har benektet hos andre enn mennesker. Mens hvalfangsttilhengere gjerne prøver å nedvurdere hvalenes evner ved å vise til at forskning stadig oppdager høyt utviklede kognitive evner også hos andre dyr som er gjenstand for adferdsstudier, er dette en bakstreversk og feilaktig konklusjon: Etologisk forskning som viser vårt “mentale slektskap” med andre arter setter vår, ofte nedvurderende, forestilling om dem på prøve - og bør gjøre det, enten det er store hvalhjerner eller små fuglehjerner som gir opphav til den. At andre dyr også rommer mer mangfoldige evner enn mennesker liker å tro, fratar ikke hvalene deres kognitive liv.

Generell adferd hos hvaler

Et utvalg av komplekse adferdsmønstre og sosiale strukturer finnes hos hvaler. Noen hvalarter holder sammen i faste grupper av individer som tydelig er knyttet til hverandre - grupper av spekkhoggere som trosser farer for å bli værende ved døde eller skadede flokkmedlemmer er observert flere ganger (4). Andre arter danner mer fleksible samfunn, av individer som møtes jevnlig - som hos delfiner (4). Hvalarter som man trodde levde mest alene, viser seg også å være del av sosiale strukturer, slik som vågehvalene (4). Et annet aspekt ved hvalenes sosiale adferd er at de ofte kan ha sosiale interaksjoner med hverandre uten at den som studerer dem er klar over det - hvaler kan kommuniserer med andre hvaler flere kilometer unna, deres sosiale interaksjoner strekker seg rett og slett over for store avstander til å bli fanget opp under vanlige observasjonsforhold (4).

Hvalene er blant de dyrene som i størst grad kommuniserer ved hjelp av lyd. De fleste hvalarter produserer høyfrekvente klikke- lyder for å utforske verden rundt seg, men de kan også bruke lyder til å hjelp i navigasjon (5).

Noen hvalarter har også utviklet sang som kommunikasjon. Det er mange likhetstrekk mellom hval - og fuglesang. Det ser ut til at fremst hanner produserer sang og at hovedaktiviteten foregår i parringstiden. Studier har vist at sangen har størst effekt på hanner. Hvalene ser også ut til å synge mer når de slår seg sammen med hunner. Hvalsangene er ofte strukturert slik at det er tema som går igjen i hver sang, og at hver sang er individuell. Det er derfor relativt lett å kartlegge endringer fra år til år. Det tar som regel lang tid før en sang endrer seg helt innen en populasjon, men i enkelte tilfeller er det observert at en slik endring har foregått over kun et par år. Ettersom vokal læring kreves for at en slik endring skal skje, har dette fenomenet blitt kalt en “kulturell revolusjon” og anses som tegn på at hvalenes komplekse samfunn (6).

Man har også vært i stand til å studere hvalenes følelsesmessige reaksjoner (7) - slik som stress, aggresjon, sorg (8), foreldreomsorg (9), og glede (10). Følelsesmessige sterke reaksjoner - bortsett fra frykt og smerte under fangst - lar seg ikke så lett studere hos dyr som store deler av tiden oppholder seg under vann, beveger seg raskt over store avstander og som man knapt ser mer enn ryggen av i et par sekunder. Ofte oppdages de mest interessante funnene i slike studier ved tilfeldigheter: En eldre spekkhogger-hunn som plutselig døde mens hun var inne i en vik, hvor forskere hadde studert hvalene i flere år, ble oppsøkt av sine to sønner i lengre tid. De to hannhvalene oppsøkte stedet igjen og igjen, og holdt seg for seg selv - deres adferd fremsto som et tydelig uttrykk for sorg for forskerne som studerte dem (4, 8). De hvalene som oftere er i tettere kontakt med mennesker har også blitt studert mer - særlig delfiner, både i fangenskap og frihet. Delfiner har bl.a. blitt studert i forhold til deres evne til å lære seg å kommunisere med menneske-skapte språk og bruke “begreper”, deres kreativitet i lek (f.eks. lek med luftbobler i vann som de mainpulerer på ulike måter); hvordan lek og læring overføres fra mor til barn; altruistisk adferd og hevn-adferd (1, 4, 11 ).

Vågehvalens adferd

Vågehvaler er blant de hvaler som ikke har vært så lette å studere - de er blant de raskeste hvalene, beveger seg over store avstander, og er vanskeligere å få øye på enn en del andre hvaler (12). Som oftest har man bare observert dem som enkeltindivider eller i grupper med to til fire individer, selv om større ansamlinger av opp til 400 kan dannes ved høye breddegrader (13, 14). Man vet ikke sikkert om årsaken er større ansamlinger av byttedyr eller sosiale forhold. Hannene oppholder seg i andre områder enn hunnene og kalvene i lange perioder av året. Når vågehvalene er på vandring er de bare oppe i overflaten i noen få blåst og er derfor lett å overse. Når de spiser er de oftere i overflaten, og de kommer gjerne opp på samme sted gang etter gang. De sirkler rett under overflaten og er dermed lettere å få øye på. Vågehvalen kan hoppe helt fri av vannet, selv om ikke dette ofte er observert (13, 14).

Over de senere årene har man også fått anledning til å studere vågehvalenes nysgjerrighet og adferd overfor mennesker - gjennom et hittill 13 år langt forskningsprosjekt ved Great Barrier Reef i Australia. Her studeres dverg-vågehval, og flere hvaler opptrer ofte sammen. Hvalene viser en stor interesse for dykkere - de svømmer helt inntil, og i visse tilfeller oppholder de seg sammen med mennesker i opptil 11 timer (12). Gjennomsnittlig svømmer hvalene ca 7 meter i nærheten av mennesker, og oppholder seg rundt dem i ca 3 timer (15). Denne adferden beskrives av forskerne som nysgjerrighet og sosial adferd. De samme hvalene kommer ofte tilbake, enkelte hvaler kjenner igjen og oppsøker enkelte mennesker, og de følger etter båtene til nye steder for å fortsette å studere dykkerne (15). Et av prosjekt-arbeidene har forskerne betegnende kalt “Who´s observing whom?”.

Forskningsprosjektet har også vært i stand til å studere sosial adferd og lekeadferd hvalene i mellom. Deres sosiale grupper ligner delfinenes, hvor faste individer søker sammen i jevnlig. Lek og interaksjon inkluderer å lage rekker av luftbobler, blåse, rulle i vannet, svømme på rygg, “klappe kjever” og lage “piruetter” (4, 15).

Vågehval ble lenge trodd å være stille, og ikke kommunisere ved hjelp av lyd. Man vet nå at de gjør det. Vågehvalstemmene er metalliske og ulik noe annet dyr, mange forskjellige lyder er identifisert. De mangler “lydposene” som tannhvalene bruker til å lage lyd, og de mangler også stemmebånd. Likevel antar man at de lager lydene, som er 10-9400 Hz, med halsen slik som landpattedyr (4 ). Man har observert at hvaler i grupper som forflytter seg sammen, bruker lyd i større grad enn enslige hvaler (12).

Vågehvalens livssyklus

Etter et svangeskap på ca 10 måneder, fødes vågehvalunge i vinterområdene i sørlige deler mellom Gibraltarstredet i øst og Det karibiske hav i vest. Vågehvalene får unger hvert år, og ungen er sammen med moren i 4-6 måneder (16). Dette innebærer for øvrig at det er en stor sannsynlighet for at hunnene som blir tatt i hvalfangst er drektige eller har en unge som er avhengig av deres beskyttelse og melk.

Hvordan vågehvalkalvene lever etter at de ikke enger dier moren, vet man ikke mye om - hvorvidt de fortsatt har kontakt med foreldrene ettersom de vokser opp eller om de har mer kontakt med yngre hvaler, er uvisst. Men hver vår vandrer hvalene fra vinterområdene mellom Gibraltarstredet i øst og Det karibiske hav i vest, nordover så langt som til Baffinbukta på vestsiden og til Svalbard på østsiden, og på høsten vandrer de tilbake. Særlig hunenne oppsøker de samme stedene år etter år. Imidlertid tror man at noen hvaler også er mer stasjonære og oppholder seg enten i sør eller i nord (12).

Hunnene er kjønnsmodne ved sjuårsalderen, mens hannene blir det ett år tidligere. I det nordlige Atlanterhavet parer vågehvalene seg i perioden fra oktober til mars (16). Hvalene lever lenge - opptil 50-60 år.

Når en hval utenom fangst er det vanskelig å si noe om omstendighetene rundt. I bestander av hval som utnyttes ved fangst vil som regel fangsten være den viktigste årsaken til at dyr mister livet. Andre årsaker er skadeskyting, predasjon, parasitter og sykdom, bi-fangst, miljøgifter og strandinger. Alle disse faktorene som bidrar til den totale dødeligheten eller som hver for seg kan føre til at individer dør, er det vanskelig eller umulig å måle direkte. I forbindelse med vurderinger av antall hvaler, blir de derfor samlet i kategorien “naturlig dødelighet”. Den naturlige dødeligheten omfatter altså alle dødsfall som ikke blir registrert i fangststatistikken, og må som regel beregnes gjennom indirekte metoder, for eksempel gjennom tallmessige aldersfordelinger (17).

Kilder: 1) Marino, L. et al, A claim in search of evidence: reply to Manger´s thermogenesis hypothesis of cetacean brain structure. Biol. Rev. (2008) doi:10.1111/j.1469-185X.2008.00049.x; 2) Marino, L., McShea, D.W., Uhen, M.D. (2004). Origin and evolution of large brains in toothed whales. Anatom. Rec. Part A 81A, 1-9.; 3) Eriksen N, Pakkenberg B. Total neocortical cell number in the mysticete brain. Research Laboratory for Stereology and Neuroscience, University of Copenhagen Bispebjerg Hospital, Copenhagen, Denmark./ http://www.scientificamerican.com/blog/60-second-science/post.cfm?id=are-whales-smarter-than-we-are; 4) Simmonds, M.P. (2006). Into the brains of whales, Whale and Dolphin Conservation Society, Brookfield House, St. Paul’s Street, Chippenham, Wiltshire, UK, Applied Animal Behaviour Science 100 (2006) 103-116.; 5) Simmonds, M.P., Dolman, S.D., Weilgart, L. 2004. Oceans of Noise 2004. Whale and Dolphin Conservation Society, Chippenham, UK.; 6) Janik, V.M. (2005). Acoustic communication networks in marine mammals. In Animal Communication Networks, P.K. McGregor, ed. (Cambridge: Cambridge University Press), pp. 390-415; 7) Frohoff, T., 2000. The dolphin’s smile. In: Berkoff, M. (Ed.), The Smile of the Dolphin. Discovery Books, London. 8) Rose, N.A., 2000a. A death in the family. In: Berkoff, M. (Ed.), The Smile of the Dolphin. Discovery Books, London. 9) Rose, N.A., 2000b. Giving a little latitude. In: Berkoff, M. (Ed.), The Smile of the Dolphin. Discovery Books, London. 10) Herzing, D.L., 2000b. The pleasure of their company. In: Berkoff, M. (Ed.), The Smile of the Dolphin. Discovery Books, London; 11) McCowan, B., Marino, L., Vanve, E., Walke, L., Reiss, D., 2000. Bubble ring play of bottlenose dolphins (Tursiopstruncatus): implications for cognition. J. Comp. Psychol. 114, 98-106; 12) Grandest of lives: eye to eye with whales”, D H Chadwick, ); 13) Haug, T. (1998). Sjøpattedyr - om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4; 14) Lindstrøm, U.,2001, Foraging ecology of minke whales (Balaenoptera acutorostrata): Composition and selection of prey in the northeast Atlantic, Norwegian College of Fishery Science, University of Tromsø, and Norwegian Institute of Fisheries and Aquaculture, Tromsø, Norway; 15) http://www.news.com.au/couriermail/story/0,27574,25395512-3102,00.html; 16) Norsk Polarinstitutt (http://npweb.npolar.no/tema/Arter/vagehval); 17) Haug, T. (1998). Sjøpattedyr - om hval og sel I norske farvann, Universitetsforlaget, Oslo, ISBN 82-00-22729-4.